SAMESKAM
“Fornorskingspolitikk”
UNNSKYLD ❤️
SAME FLAGGET
De gamle samene var et fangst- og jegerfolk. Den gamle samiske samfunnsordningen var basert på et siida-system, der ulike jaktlag til sammen dannet grunnlaget for større fellesenheter, en «sameby» eller bygdeenhet. Disse siida-ene hadde et gjennomført demokratisk styresett, der bosetningen var basert på økologisk tilpasning og flytting etter ressursene. De fleste siida-ene opererte med flere sesongboplasser, der man til enhver tid utnyttet de naturrikdommene som det var mest av på stedet.
Vi vet at for eksempel at vikingene reiste nordover for å røve, men i andre tilfeller også for å skaffe seg båter og rådføre seg med de samiske sjamanene. Samene ved kysten var nemlig kjent som dyktige båtbyggere allerede fra sagatiden, og samiske sjamaner, noaiddit, har vikinger alltid hatt respekt for.
Det eksisterer utallige historier om noaidenes bragder, både når det gjelder å bringe til veie informasjon om det som skjer andre steder enn der man selv befinner seg for øyeblikket, og om deres evner når det gjaldt å bruke trolldom. Sjamanen var en viktig institusjon i det gamle samiske samfunnet; han var den som tok vare på og formidlet videre myter og riter, og han kunne nok også skape nye ritualer.
Allerede tidlig ble samene utsatt for misjonering fra de omkringliggende statene, men misjoneringsarbeidet skjøt fart først på 1700-tallet, da Thomas von Westen formaliserte misjons- og opplysningsarbeidet. Bakgrunnen for denne aktiviteten var pietismen som åndsretning, men også sikkerhetspolitiske motiver spilte en rolle. Misjoneringsarbeidet, sammen med læstadianismens framvekst i de samiske menighetene fra omkring midten av 1800-tallet, førte til at den gamle samiske religionsformen etter hvert forsvant helt.
Fra midten av 1800-tallet ble det innledet en linje i kulturpolitikken overfor samene og kvenene med en stadig klarere fornorskingsprofil. Skolelovene fra slutten av 1800-tallet slo fast at all undervisning skulle foregå på norsk, og det ble nærmest utarbeidet et premieringssystem for de lærerne som klarte å fornorske mest. Denne politikken stod fast helt til etter andre verdenskrig.
Isak Saba var i 1906–1912 en egen samisk stortingsrepresentant. I det sørsamiske området arbeidet Elsa Laula (senere Laula Renberg) iherdig på begge sider av den norsk-svenske grensa med å organisere samene. Hun var leder for en av de første sameforeningene i Norden i 1904. Hun var også en av de mest sentrale personlighetene på det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917.
https://snl.no/samenes_historie
Sáráhkká – alle skapningers mor og kvinnenes gudinne
Sáráhkká var den samiske gudinnen for fødsel og svangerskap, en gudinne som kvinner ofret til hver dag.
Skrevet av Trine Rogg Korsvik
https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-5823
I før-kristne samiske samfunn spilte religionen en viktig rolle i hverdagslivet, og for hvordan familien og samfunnsfellesskapet ble organisert. Den før-kristne samiske religionen var en naturreligion der det ikke var noe skarpt skille mellom naturen og den åndelige verdenen. De åndelige maktene hadde stor innvirkning på hverdagslivet og naturen, og menneskene måtte forholde seg til dem gjennom regler og ritualer. Mange av dagliglivets ritualer handlet om Sáráhkká.
Sáráhkká var den viktigste gudinnen for kvinner i sørsamiske områder. Hun spilte en avgjørende rolle i kvinners livssykluser. Under menstruasjon, graviditet og fødsel, og når barn fikk sitt navn var Sáráhkká med.
Sáráhkká var i sentrum av menneskenes liv, og holdt til i ildstedet, árran, midt i gammen. Både menn og kvinner ofret daglig til Sáráhkká, ved å kaste noe av maten sin og drikken inn i ildstedet. Slik skulle menneskers dyr og fruktbarhet bli sikret. I noen samiske områder var Sáráhkká den viktigste av alle guddommene, ifølge religionshistorikeren May-Lisbeth Myrhaug.
———————————————
NOEN ORD OM VIKINGENES FLAGG
Under vikingetida var flagget helt rødt. Dette kom av at det hovedsaklig ble brukt som handelsflagg av den fredligste fraksjonen av vikingfolket, som profilerte rødfargen til Norges mest ettertraktede eksportartikkel - nemlig fluesoppen. (Fluesoppen hadde ikke prikker før den industrielle revolusjonen. De hvite prikkene er et resultat av at den sure nedbøren har oksidert fargestoffene i fluesoppen.)
Etter hvert som ‘folkeopplysninga’ spredte seg med kristendommen gjennom de sentrale handelslandene til vikingene, ble det slutt på fluesopphandelen. Folk ble observante på de helseskadelige effektene til fluesopp, og i 1019 ble fluesoppen tatt ut som ingrediens i den offisielle franske nasjonalretten. Rødfargen i flagget ble likevel beholdt, fordi Norges nye store eksportartikkel var fisk - og da spesielt røye.
VIKING FLAGGET
