Hvorfor bor jeg i Jante-Norge?
https://www.facebook.com/notes/789357381919046/
Det er noen som bor i Rike Norge, eller i kjendis-Norge, kunstner-Norge, Frogner-Norge, ja i det hele tatt, man er omringet av mennesker man har noe til felles med.
Jeg bor langt ute i ødemarken, i ei lita bygd blant noen bakkar og berg nesten utmed havet, hvor jeg har forsøkt å spre litt glede og kultur til fremmede unge og eldre - men etter en god begynnelse gikk det helt på tvers av mine intensjoner. Jeg har blitt bitter og innesluttet, mine venner bor tusenvis av mil unna, jeg bruker mer tid til voksent sosialt/intellektuelt samvær med skjermen enn det jeg gjør med levende mennesker som jeg kan ta på hvis jeg skulle ønske det.
Så nå sitter jeg her og tenker på Aksel Sandemoses bok, som jeg egentlig ikke husker noe av bortsett fra tittelen - den har svevd rundt i hodet mitt så lenge jeg kan huske: En flyktning krysser sitt spor.
Helt siden jeg var ung har de ordene stått foran meg som et stort neonskilt, noe man ser på film, en Broadway marquee, sånn skikkelig amerikansk teater eller kinoskilt. Skjønner? Dette skiltet, disse ordene, har lyst mot himmelen og jeg har prøvd å føle hva Aksel mente - og nå først ser jeg labyrinten jeg har gått igjennom for å komme meg helt nær skiltet. Nå står jeg der rett under skiltet, det blender meg og det gjør vondt i nakken å se opp mot det fra så nært hold.
Javel. Nå har jeg lest skiltet skikkelig. Jeg har følt varmen fra lyspærene. Jeg kjenner kulda og mørket rundt meg. Ja vel da. Nå er jeg langt ute i ødemarken, og nå har jeg lyst å snu. Jeg har lyst å føle varme og lys rundt meg. Venner i California snakker om hvor forferdelig varmt det er der i disse dager. Og her sitter Viggo Venneløs i kalde Norge og klager over barnevernet og norsk innenrikspolitikk og amerikansk utenrikspolitikk. Herre Gud. Ja, Herre Gud. Er det mulig? Hvor patetisk går det an å bli? Hvor mange ganger skal man krysse disse sporene sine i snøen før man slutter å flykte?
Hva i all verden er det man rømmer ifra hvis man ender opp tilbake der man var når man begynte å flykte?
Er det rett og slett en flukt på vei *tilbake* til noe som engang var?
Da er på tide med en liten bønn:
Kjære Gud
Vær Kvinne
Vær så snill å vær en god, en varm, en oppriktig, en vakker, en snill, en kjærlig kvinne.
Det sies at verden er et speilbilde av seg selv. At det man har inni seg ser man på stort lerret ute i verden. Noen sier det finnes ingen ytre verden, de påstår at den er en illusjon. Det virker rart å tenke på å kunne bevise at verden eksisterer etter vår egen død. Den gjør jo det. Gjør den ikke det? Verden er her den, selv om vi ikke er her. Man blir litt liten av å tenke dypt på slikt. Men man skal ikke snakke for andre sies det også. Man? Så da sier jeg heller: *jeg* føler meg ubetydelig når *jeg* tenker på hvor uendelig stor verden er.
Jeg føler meg ubetydelig når jeg tenker på hvor uendelig stor verden er.
Da er det på tide med et lite dikt:
Ubetydelighet og egoisme
......................................………..
Alle vil at jeg skal bry meg
Om dem
Så jeg bryr meg
Jeg vil at alle skal bry seg
Om meg
Men de gjør det ikke
Når dagen er over og alle skjermer er slått av
Da er det bare meg i verden
Ingen andre
Ingen andre bryr seg
Om noen andre
Enn seg selv
Hvis det virker som om jeg bryr meg
Om deg
Må jeg bare beklage
Det må være en misforståelse
Jeg var på jakt etter forståelse
Eller kanskje jeg var på jakt etter underholdning
Tidsfordriv
Kanskje jeg var på jakt etter kjærlighet
Eller kanskje jeg var på jakt etter penger
Slik at jeg
Slik at du
Slik at våre barn
Kan få det bedre
Enn før
